-=-=-=-=-
< De Noordlijst:
Sergeant Petter - It's a Record
Kaizers Orchestra-Evig Pint
Erlend Oye-Unrest
The White Birch - The Star is just a sun
Ephemera - Air
Ralph Myerz and the Jack Herren Band-A Special Album
A-Ha - Live at Vallhall (DVD)
Turbonegro-Scandinavian Leather
The Cato Salsa Experience-The fruit is still fresh
Nils Petter Molvaer-NP3
Sondre Lerche-Faces Down

Heb jij een suggestie voor de Noordlijst? Stuur mij dan een e-mail
Noren horen Links:
Mused Panorama Groove Noorse Bandindex Spot Norwaypost Bergenpuls rockeweb


wnoren horen



wArchief:


-- HOME --



This page is powered by Blogger. Why isn't yours?
wdinsdag, september 30, 2003


The Jessica Fletchers – Shelter, Wien, Österrike, 27/09/2003

En god idé – å ikke sette karakter på konsertopplevelser, der inntrykket hos den anmeldende lytteren er enda mere subjektiv og påvirket av ytre tegn og omstendighetene (om ikke snakke om alkohol!!!!).
Siste lørdag æret The Jessica Fletchers kakebyen med sin opptreden. Jeg var spent som nesten aldri før (herved ser jeg bort fra Kaizers-raseriet, der ti av mine årringer – minst - forsvant i løse luften, etter måten jeg oppførte meg på å dømme) om de kunne innfri mine forventninger. To ganger fikk jeg oppleve dem live – på Øya i år og den gang, da Zoom-turen holdt til på So What! i Oslo. Sistnevnte konsert som tok til i fjor mars ( felleskap med Surferosa og Camaros) var begynnelsen på et – som det ser ut – langvarig forhold; kjærlighet ved første lyden, så å si. At jeg var innblandet i ”få dem hit”-prosessen forminsket ikke akkurat nysgjerrigheten angående om hvor mange vil møte opp mon tro .... og hvor mange derav jeg kjenner med navn. Uten tvil er den underjordiske Shelter skreddersydd for perfect pop´n´roll fra Drammen Rock City (husk: hver norsk by kaller seg for Rock City). Det syntes ikke minst de ca. 140 østerrikerne, som ristet føtene i takt foran scenen. Ikke så verst for en medial hittil nå fornektet band. Unødvendig å tilføye at ingen forlot kjeller´n utilfreds. Om pekefingeren så absolut må rettes på en svakhet, ligger den i det faktum, at det hele endte etter 15 låter. Tatt i betraktning at det bare var andre konserten for webmaster´n bak tangentene må jeg vel nøye med det.
The Jessica Fletchers puster liv i sekstitallets melodier uten å komme i knipen å bli tatt for en sjeleløs avstøpning. Enda innflytelsen av Kinks eller Zombies m.fl. kan oppspores, klarer Jessicas lettvint å presse det i sitt eget lydbilde. I løpet av konserten hoppet de mellom ”What happened to the?” og ”(come on)it´s only nine”-EP´n. Det hele ble pisket opp med flere uutgitte låter, som merkelig nok klodde seg sterkest fast på hjerne. Vi får bare håpe at det oppstår ingenting som er til hinder for dem på vei til studio´n.

posted by olaf at dinsdag, september 30, 2003


w


Cinnamoon – Cinnamoon (HoneyMilk 2003)
123456

Trio´n som gjerne utvides med gjestemusikere (les framfor alt Gaute Tønder fra Pilate) vil ikke settes i et bestemt bås. Likevel underordner de den mørke-lengtende lydflommen på albumdebuten; den godkjente betegnelsen er ”depro”, visst lånt fra Nick Cave og The Birthday Party. Genreoppfinnelsen framstiller i og for seg et forsøk på å unngå klassifiseringa som Madrugadaavstøpning på heltid, med vedlagte forkjærlighet for country. Anmeldeser har et vanskelig liv foran seg om de kutter ut sammenlikninger med nasjonale salgsgaranter. Madrugada byr av alle vanligvis mistenkte – Motorpsycho, Røyksopp eller DumDum Boys – på de meste berøringspunkter. Tilsynelatende. Countryinnslaget kan gjerne tas med i oppramsinga – bare lytt til påfylllåtene på Dead End Mind-Ep´n. Til felles er at sangene blir preget av hvordan stemmen makter å drive melodieføringen videre. Som Sivert Høyem i Madrugada skjønner Joakim Åkerstrøm seg på å trollbinde med sin varierende steminnsats: Det finnes øyeblikk, der vokalen forstummer (på sitt beste utfoldes dette trekket på ”Dry” og ”No shame”, der lytterens åndedrag kopples til stemmintensiteten av både lead&backing vocals til den i ytterkanten rett og slett holder opp med å puste får ikke å ødelegge eller søle på den sårbare finheten) for å stoppe opp den ellers flytende framføring, som er grunnmalt i melankolisk varme jordnære (direkte hentet fra ørkenen) farger. Grunntonens beroligende virkning forstyrres i ny og ne med hensikt på en mer oppskakende måte, der låter som ”river black&rock full” slipper fortvilelsen løs og smertens uttrykk inn. Senest etter første omgang blir det klart at ethvert forsøk på å sammenlikne Cinnamoon må få et anstrengt og fornærmende drag over seg. Her er det snakk om en klassiker, som ikke sliper av med tiden men derimot vinner pregnans hver gang den blir satt på. Info: www.honeymilk.no

posted by olaf at dinsdag, september 30, 2003